Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg
Han klinket han var glad og det var sommer og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra han lommer for i vår Herres lommer er det plass.
Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt.
Omsider kom han trett, som alle poder når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder. Da så han at han hadde mistet en
"Den lille blå! Den minste av dem alle! Han lette under gress og sten og hekk.
"Og den som var så blank i solefallet!" Men mørket kom, og kulen den var vekk.
Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hurtet i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.
Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen og håpe at Han finner oss igjen.
Erik Bye
Mors Angst
Med knyttede never og skjelvende røst,
hun mot ham vendte, desperat etter trøst
Øyne som en annen virkelighet så,
angstfylt og redd, hva tenkte hun på?
Maktesløs hennes sorg han måtte beskue,
fysisk føle den, hele hans vesen true.
Dypt fra sitt bryst hun lar sitt rop runge,
nei dette kan ikke stemme, de var så unge.
De hadde alt å leve for, hele livet i vente,
du lyver, er ikke det som hendte.
Så gjerne slike handlinger skulle vært ugjort,
et liv så sart, kan røves så fort.
For en mor verden brått går i stå,
aldri mer latter, ingen våte kyss å få.
Tynget av sorg, hun snur seg bort,
bøyer seg ned, hvisker, hva har de gjort?
Ingen fler naive ord, eller bunnløs kjærlighet,
evig savn som ei kan slukkes, hun vet.
Aldri aldri de solen igjen vil se,
føle stjernen, plage katten, smile og le.
Aldri aldri de på ny vil skinne,
synge med havet, små skatter finne.
Han står der hjelpesløs på siden og ser,
vil rekke ut en hånd, gjøre mer.
Slik stor og fryktet sorg han kommer i møte,
intet han kan si, kan ikke bøte.
Karen okt-2010
hun mot ham vendte, desperat etter trøst
Øyne som en annen virkelighet så,
angstfylt og redd, hva tenkte hun på?
Maktesløs hennes sorg han måtte beskue,
fysisk føle den, hele hans vesen true.
Dypt fra sitt bryst hun lar sitt rop runge,
nei dette kan ikke stemme, de var så unge.
De hadde alt å leve for, hele livet i vente,
du lyver, er ikke det som hendte.
Så gjerne slike handlinger skulle vært ugjort,
et liv så sart, kan røves så fort.
For en mor verden brått går i stå,
aldri mer latter, ingen våte kyss å få.
Tynget av sorg, hun snur seg bort,
bøyer seg ned, hvisker, hva har de gjort?
Ingen fler naive ord, eller bunnløs kjærlighet,
evig savn som ei kan slukkes, hun vet.
Aldri aldri de solen igjen vil se,
føle stjernen, plage katten, smile og le.
Aldri aldri de på ny vil skinne,
synge med havet, små skatter finne.
Han står der hjelpesløs på siden og ser,
vil rekke ut en hånd, gjøre mer.
Slik stor og fryktet sorg han kommer i møte,
intet han kan si, kan ikke bøte.
Karen okt-2010
Skvetten Gaselle
En skvetten gasselle, med brystet bart,
spinkel, arret redd, så sart.
På desperat utkikk etter en fluktvei,
trengt opp i et hjørne, vettskremt og lei.
Nedbrytende angstfylte øyeblikk
Ingen god start i livet hun fikk.
Desperat handling, uønsket forandring.
Stoff som dreper sletter alle spor,
Fjerne minner, vanskeligere enn man tror.
Hvor blir det av hjelpen, være definert til en sak.
I hver en celle desperasjonen griper tak
Fratatt makten over eget liv
Kan håpet fylles, finne sin egen giv?
En skvetten gasselle på marken spratt
Uvitende om at solen trygg var dratt
Mykt mørke rovdyret er, intet skjul er trygt,
alltid på vakt, angsten biter stygt.
Gjentatt ekko fra svunnen sorti,
Ikke eie årsak, bare et simpelt; Fordi.
Ikke hvite hvorfor, ikke eie grunn
På kanten av et stup, uten bunn
Fra tåken og regnet mørket oppstod,
snek seg inn bakfra, mot Gassellen slo
Livet griper hardt om halsen
Hva er vitsen, ønsker ikke denne valsen.
I repeterende redsel en seg speile
ingen utvei enn gjentagende feile
Fri som fuglen fra buret brutt
en sprøyte en kniv et skudd, plutselig slutt.
Karen Aug 2010
spinkel, arret redd, så sart.
På desperat utkikk etter en fluktvei,
trengt opp i et hjørne, vettskremt og lei.
Nedbrytende angstfylte øyeblikk
Ingen god start i livet hun fikk.
Desperat handling, uønsket forandring.
Stoff som dreper sletter alle spor,
Fjerne minner, vanskeligere enn man tror.
Hvor blir det av hjelpen, være definert til en sak.
I hver en celle desperasjonen griper tak
Fratatt makten over eget liv
Kan håpet fylles, finne sin egen giv?
En skvetten gasselle på marken spratt
Uvitende om at solen trygg var dratt
Mykt mørke rovdyret er, intet skjul er trygt,
alltid på vakt, angsten biter stygt.
Gjentatt ekko fra svunnen sorti,
Ikke eie årsak, bare et simpelt; Fordi.
Ikke hvite hvorfor, ikke eie grunn
På kanten av et stup, uten bunn
Fra tåken og regnet mørket oppstod,
snek seg inn bakfra, mot Gassellen slo
Livet griper hardt om halsen
Hva er vitsen, ønsker ikke denne valsen.
I repeterende redsel en seg speile
ingen utvei enn gjentagende feile
Fri som fuglen fra buret brutt
en sprøyte en kniv et skudd, plutselig slutt.
Karen Aug 2010
Shadows of Light
Leverte inn denne til kolleksjonskonkurranse i år, og nada. Kjente jeg ble rimelig skuffet over det, for liker den godt selv, og for å være ærlig er ikke så ille vel? Hadde tenkt jeg kanskje ville fått en anttatt om ikke annet. Men neida. Så får begrave min skrapte stolthet, og prøve igjen.
Enda et glimrende eks på at jeg IKKE liker norske konkuranser.
Faces of Others
Snart bare et ekko.
Fant denne papirtaggen da jeg vimset litt rundt i sentrum. Ser jeg foreviget den akkurat i tide, for har forfalt enda mer nå. Ble kimen til en ide eller samling; "faces of Others" Helt hva det skal innebære får jeg tygge litt mer på.
Suddenly I understand
I know I have never loved like this before,
im so glad that you chose me.
I don’t dear to believe that there are more,
I (just) guess we’ll se
No one have ever loved me more, every day I’m thankful
I hope that this will live for sure and I can’t be more grateful
With tender hands you lead me,I know I shouldn’t be so rough.
The truth you are showing me; I can see.
And I can’t thank you enough
You made me realise how deeply I was wrong,to you I will always belong
No one told me that, I was carry your heart in my hand.
Suddenly I understand
Karen 98/99??
im so glad that you chose me.
I don’t dear to believe that there are more,
I (just) guess we’ll se
No one have ever loved me more, every day I’m thankful
I hope that this will live for sure and I can’t be more grateful
With tender hands you lead me,I know I shouldn’t be so rough.
The truth you are showing me; I can see.
And I can’t thank you enough
You made me realise how deeply I was wrong,to you I will always belong
No one told me that, I was carry your heart in my hand.
Suddenly I understand
Karen 98/99??
Chile
Et langstrakt stolt lite land så smalt,Neptuns vrede atter en gang har talt.
Hysteri,frykt og rystelser en natt,forutsigbar trygghet har dratt.
Lamslåtte i sjokk fra fjell de vender,uten tak eller ly, med bare hender.
Skrekken kalde gys i margen bringer,hører klokkene i det fjerne ringer.
Borte er slik som en kjenner noe, Hvor skal øyet hvile, og sjelen roe?
Katastrofe så langt øyet kan skue,angst, mørke og ødeleggelser alle vil true.
Ser sitt samfunn ødelagt, i ruiner ligge, hvor kan en snu seg for igjen tryggheten rigge?
Ubegripelig, ufattelig landskap de nå må temme. Det som en gang var, er tapt, vil aldri glemme
Sammen kjempe, knytte sterke bånd, i avmaktens skygge, hånd i hånd.
Dette er ikke slutten, ikke vår siste ferd vi skal mot oppreisning heve våre sverd.
Kjempende til siste dråpe om vi må, igjen vi vil oss reise, igjen stolt vi skal stå.
Føle tyngden av spaden, og fremtiden på skuldrene hvile.
Det er dette som er deres land, deres sjel; VI er Chile!
Karen, feb 2010
Hysteri,frykt og rystelser en natt,forutsigbar trygghet har dratt.
Lamslåtte i sjokk fra fjell de vender,uten tak eller ly, med bare hender.
Skrekken kalde gys i margen bringer,hører klokkene i det fjerne ringer.
Borte er slik som en kjenner noe, Hvor skal øyet hvile, og sjelen roe?
Katastrofe så langt øyet kan skue,angst, mørke og ødeleggelser alle vil true.
Ser sitt samfunn ødelagt, i ruiner ligge, hvor kan en snu seg for igjen tryggheten rigge?
Ubegripelig, ufattelig landskap de nå må temme. Det som en gang var, er tapt, vil aldri glemme
Sammen kjempe, knytte sterke bånd, i avmaktens skygge, hånd i hånd.
Dette er ikke slutten, ikke vår siste ferd vi skal mot oppreisning heve våre sverd.
Kjempende til siste dråpe om vi må, igjen vi vil oss reise, igjen stolt vi skal stå.
Føle tyngden av spaden, og fremtiden på skuldrene hvile.
Det er dette som er deres land, deres sjel; VI er Chile!
Karen, feb 2010
Heller Uvitende Være
Stille vinter, mild vår, sommer i sitt gledeshyl høsten atter sår.
Skodde som ligger en vinterkveld, varsel at dagen kom på hell
Vente på det som livet skal bringe, når vil lykkens klokker ringe?
Blant alle andre en er gjemt, i dvale fra livet, føle seg glemt.
I en løgn sannheten hviler, åpenbaringen du sterkt betviler.
En tomhet stor som bare tar og tar, urolig ekko i ropet drar.
Ensomhet kan føles som en venn, men i livets timer hvem står igjen?
Smøg seg ubedt inn kom så stilt på tå, Savnet; sin spire fikk så.
Tørre tårer, sorgen skjult, opprettholdt ytre, føle livet bli hult.
Heller slik stor lykke, uvitende være, enn å kjenne mørket i seg skjære.
Stumt ens rop man fortier skal ikke høres, er ikke slik en sier
Et ønske om det som en gang var, fjerne rop, grave dypt etter svar.
Gjenklang av gammel melodi, noe som er tapt, mimre gjemt sorti
Karen juni 2010
Skodde som ligger en vinterkveld, varsel at dagen kom på hell
Vente på det som livet skal bringe, når vil lykkens klokker ringe?
Blant alle andre en er gjemt, i dvale fra livet, føle seg glemt.
I en løgn sannheten hviler, åpenbaringen du sterkt betviler.
En tomhet stor som bare tar og tar, urolig ekko i ropet drar.
Ensomhet kan føles som en venn, men i livets timer hvem står igjen?
Smøg seg ubedt inn kom så stilt på tå, Savnet; sin spire fikk så.
Tørre tårer, sorgen skjult, opprettholdt ytre, føle livet bli hult.
Heller slik stor lykke, uvitende være, enn å kjenne mørket i seg skjære.
Stumt ens rop man fortier skal ikke høres, er ikke slik en sier
Et ønske om det som en gang var, fjerne rop, grave dypt etter svar.
Gjenklang av gammel melodi, noe som er tapt, mimre gjemt sorti
Karen juni 2010
Rødt Skinn
En dag jeg gikk rundt kom jeg over dette motvivet. Må si jeg liker det, og det bare bidrar til min facinasjon for speiling, eller refleksjon om du vil....
Bildet er meget ferskt, ikke fått noen tilbakemeldinger på det enda for ikke blitt vist andre plasser. Er litt spent på hva "viterene" vil si. C",)
Se til oss som venter
I verden stor vi liten er, å kjære se til oss som venter her
Våkenetter, urolig sinn, angst, slippe frykten inn.
Uviss er din fremtid, kjenne sinne & sorg i heftid strid.
Lydløst rop til deg der ute, dypet senker snart vår skute.
Av hele vårt vesen vi vil deg be, kjære kan du oss i nåde se?
På veggen henger vår angst så stor, famler panisk etter ord
Brølende rop i halsen hviler, min tro på deg jeg betviler
Engler gjennom rommet vandret, hjerte til hjerte de oss samlet.
Vi til deg nå oss vender, med ønske om livet du sender?
I meg det runger la ham leve, vokse til, er dette jeg vil
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Karen april 2010
Våkenetter, urolig sinn, angst, slippe frykten inn.
Uviss er din fremtid, kjenne sinne & sorg i heftid strid.
Lydløst rop til deg der ute, dypet senker snart vår skute.
Av hele vårt vesen vi vil deg be, kjære kan du oss i nåde se?
På veggen henger vår angst så stor, famler panisk etter ord
Brølende rop i halsen hviler, min tro på deg jeg betviler
Engler gjennom rommet vandret, hjerte til hjerte de oss samlet.
Vi til deg nå oss vender, med ønske om livet du sender?
I meg det runger la ham leve, vokse til, er dette jeg vil
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Karen april 2010
Slik Kom en Natt
Slik forsiktig morgenvind, bølgeskvulp, barnesang for trøblet sinn.
Stille vinter, mild vår, sommer i sitt gledeshyl høsten atter sår.
Mitt hjerte kjær, min sjel så nært, skritte stille blandt det livet har lært
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Store stormer, lune hi, svalestup, og solfyllt sti.
Bølgebrus, med skjorens latter, regnets toner, føde jordens datter.
Ønske seg nuet, høste håpet, tilstede her og nå, samle hver dråpe.
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Måne lille i natten stor, sterkt du lyser da solen for.
Ei en skygge av noe større kun seg selv og modig tørre.
Lyset atter på hell, skumring, løfte om kveld.
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Karen mars 2010
Stille vinter, mild vår, sommer i sitt gledeshyl høsten atter sår.
Mitt hjerte kjær, min sjel så nært, skritte stille blandt det livet har lært
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Store stormer, lune hi, svalestup, og solfyllt sti.
Bølgebrus, med skjorens latter, regnets toner, føde jordens datter.
Ønske seg nuet, høste håpet, tilstede her og nå, samle hver dråpe.
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Måne lille i natten stor, sterkt du lyser da solen for.
Ei en skygge av noe større kun seg selv og modig tørre.
Lyset atter på hell, skumring, løfte om kveld.
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Karen mars 2010
Fars Angst
Han holdt henne i sin hånd,
Så liten nett og vever
Der er enda mye han må lære,
om hva dette vesenet krever
Så mye undring og nysgjerrighet rundt
et ansikt lite iltert og rødt
å betrakte henne for bestandig
han aldri vil bli trøtt.
Brutalt kastet til denne verden,
En reise verdig den modigste kar
Nifst, overveldende ufattelig og flott
Han har nå blitt far
Det er så uvirkelig
Her hun ligger ved hans arm
Holder om hans fingre
Rolig, sovende, pulserende og varm
Brått angsten i ham griper
Kjenner indre flammer i ham brenne
Hvem er han til å kalle seg far,
hva har han å tilby henne?
En dag der ute møte verden hun må
kald, uvirkelig og hard
Den røver og brenner,
uskylden fra alle barn den tar
Å akk lille spire, skjerme deg han vil
aldri en fare du skal møte
Din skygge han vil være
Og alle dine sorger han vil bøte
Omsorg trygghet beskyttelse
Iver kan lett fare av sted med fedre
Så skremt de blir på vegne av sin lille spire
Hele verden de gjerne vil bedre.
Karen 08?
Så liten nett og vever
Der er enda mye han må lære,
om hva dette vesenet krever
Så mye undring og nysgjerrighet rundt
et ansikt lite iltert og rødt
å betrakte henne for bestandig
han aldri vil bli trøtt.
Brutalt kastet til denne verden,
En reise verdig den modigste kar
Nifst, overveldende ufattelig og flott
Han har nå blitt far
Det er så uvirkelig
Her hun ligger ved hans arm
Holder om hans fingre
Rolig, sovende, pulserende og varm
Brått angsten i ham griper
Kjenner indre flammer i ham brenne
Hvem er han til å kalle seg far,
hva har han å tilby henne?
En dag der ute møte verden hun må
kald, uvirkelig og hard
Den røver og brenner,
uskylden fra alle barn den tar
Å akk lille spire, skjerme deg han vil
aldri en fare du skal møte
Din skygge han vil være
Og alle dine sorger han vil bøte
Omsorg trygghet beskyttelse
Iver kan lett fare av sted med fedre
Så skremt de blir på vegne av sin lille spire
Hele verden de gjerne vil bedre.
Karen 08?
"Speiling"
So litt mer action her.
Det bildet i sorthvitt fikk jeg antatt på i Al-Thani konkurransen. Fornøyd med det. (En annen konnuranse al la Trierenberg.) Kaller det Kaffe Anders.
Ikke helt sikkert på hvor jeg stiller meg til det andre bildet. Og jeg har ikke noen tittel enda til det.
Vi skal ha tema speiling om noen uker, så var med tanke på det jeg hentet disse frem. Kjenner det er et "område"(?) jeg facineres av og kunne godt tenke meg å utvikle den ferdigheten. Er vel bare til å klikke i vei kan jeg tenke meg, som de fleste sier. Så kanskje med tiden. Får ta meg en ny tur til kaffekompaniet en mørk kveld =0)
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
