Mors Angst

Med knyttede never og skjelvende røst,
hun mot ham vendte, desperat etter trøst

Øyne som en annen virkelighet så,
angstfylt og redd, hva tenkte hun på?

Maktesløs hennes sorg han måtte beskue,
fysisk føle den, hele hans vesen true.

Dypt fra sitt bryst hun lar sitt rop runge,
nei dette kan ikke stemme, de var så unge.

De hadde alt å leve for, hele livet i vente,
du lyver, er ikke det som hendte.

Så gjerne slike handlinger skulle vært ugjort,
et liv så sart, kan røves så fort.

For en mor verden brått går i stå,
aldri mer latter, ingen våte kyss å få.

Tynget av sorg, hun snur seg bort,
bøyer seg ned, hvisker, hva har de gjort?

Ingen fler naive ord, eller bunnløs kjærlighet,
evig savn som ei kan slukkes, hun vet.

Aldri aldri de solen igjen vil se,
føle stjernen, plage katten, smile og le.

Aldri aldri de på ny vil skinne,
synge med havet, små skatter finne.

Han står der hjelpesløs på siden og ser,
vil rekke ut en hånd, gjøre mer.

Slik stor og fryktet sorg han kommer i møte,
intet han kan si, kan ikke bøte.

Karen okt-2010