En skvetten gasselle, med brystet bart,
spinkel, arret redd, så sart.
På desperat utkikk etter en fluktvei,
trengt opp i et hjørne, vettskremt og lei.
Nedbrytende angstfylte øyeblikk
Ingen god start i livet hun fikk.
Desperat handling, uønsket forandring.
Stoff som dreper sletter alle spor,
Fjerne minner, vanskeligere enn man tror.
Hvor blir det av hjelpen, være definert til en sak.
I hver en celle desperasjonen griper tak
Fratatt makten over eget liv
Kan håpet fylles, finne sin egen giv?
En skvetten gasselle på marken spratt
Uvitende om at solen trygg var dratt
Mykt mørke rovdyret er, intet skjul er trygt,
alltid på vakt, angsten biter stygt.
Gjentatt ekko fra svunnen sorti,
Ikke eie årsak, bare et simpelt; Fordi.
Ikke hvite hvorfor, ikke eie grunn
På kanten av et stup, uten bunn
Fra tåken og regnet mørket oppstod,
snek seg inn bakfra, mot Gassellen slo
Livet griper hardt om halsen
Hva er vitsen, ønsker ikke denne valsen.
I repeterende redsel en seg speile
ingen utvei enn gjentagende feile
Fri som fuglen fra buret brutt
en sprøyte en kniv et skudd, plutselig slutt.
Karen Aug 2010
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar