Han holdt henne i sin hånd,
Så liten nett og vever
Der er enda mye han må lære,
om hva dette vesenet krever
Så mye undring og nysgjerrighet rundt
et ansikt lite iltert og rødt
å betrakte henne for bestandig
han aldri vil bli trøtt.
Brutalt kastet til denne verden,
En reise verdig den modigste kar
Nifst, overveldende ufattelig og flott
Han har nå blitt far
Det er så uvirkelig
Her hun ligger ved hans arm
Holder om hans fingre
Rolig, sovende, pulserende og varm
Brått angsten i ham griper
Kjenner indre flammer i ham brenne
Hvem er han til å kalle seg far,
hva har han å tilby henne?
En dag der ute møte verden hun må
kald, uvirkelig og hard
Den røver og brenner,
uskylden fra alle barn den tar
Å akk lille spire, skjerme deg han vil
aldri en fare du skal møte
Din skygge han vil være
Og alle dine sorger han vil bøte
Omsorg trygghet beskyttelse
Iver kan lett fare av sted med fedre
Så skremt de blir på vegne av sin lille spire
Hele verden de gjerne vil bedre.
Karen 08?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar