Chile

Et langstrakt stolt lite land så smalt,Neptuns vrede atter en gang har talt.

Hysteri,frykt og rystelser en natt,forutsigbar trygghet har dratt.

Lamslåtte i sjokk fra fjell de vender,uten tak eller ly, med bare hender.

Skrekken kalde gys i margen bringer,hører klokkene i det fjerne ringer.

Borte er slik som en kjenner noe, Hvor skal øyet hvile, og sjelen roe?

Katastrofe så langt øyet kan skue,angst, mørke og ødeleggelser alle vil true.

Ser sitt samfunn ødelagt, i ruiner ligge, hvor kan en snu seg for igjen tryggheten rigge?

Ubegripelig, ufattelig landskap de nå må temme. Det som en gang var, er tapt, vil aldri glemme

Sammen kjempe, knytte sterke bånd, i avmaktens skygge, hånd i hånd.

Dette er ikke slutten, ikke vår siste ferd vi skal mot oppreisning heve våre sverd.

Kjempende til siste dråpe om vi må, igjen vi vil oss reise, igjen stolt vi skal stå.

Føle tyngden av spaden, og fremtiden på skuldrene hvile.
Det er dette som er deres land, deres sjel; VI er Chile!


Karen, feb 2010