Karen Bloggen, hvor Karen blogger seg...: Ein Flue så Stor

Ein Flue så Stor

(ikke spes. bra skrevet!..)

Ein flue med øyene så stor,
hadde siktet seg inn på ho mor.
Han surra og svevde rundt hennar hode
ho hylte og skreik, ropte på Frode
Veiva med armane og flua for.

Ka det e du ber deg for han spurte
støkke i åkke alle, oppgitt sukke.

Såg du ikkje det digre beiste,
like før eg ho i andletet kleiste

Men ein kan ikkje gjera så møkje meir,
ein flue e ein flue, det vil komma fleir

Det støkk i ho då han kjem tilbake,
nei dette gjeng ikkje, meir drama eg må skape.
eg må flytte meg, hissig og raud toppen ho reise seg.

K.aug. 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)

Heller Uvitende Være

Stille vinter, mild vår, sommer i sitt gledeshyl høsten atter sår. Skodde som ligger en vinterkveld, varsel at dagen kom på hell.

Vente på det som livet skal bringe, når vil lykkens klokker ringe? Blant alle andre en er gjemt, i dvale fra livet, føle seg glemt. I en løgn sannheten hviler, åpenbaringen du sterkt betviler.

En tomhet stor som bare tar og tar, urolig ekko i ropet drar. Ensomhet kan føles som en venn, men i livets timer hvem står igjen? Smøg seg ubedt inn, kom så stilt på tå, Savnet; sin spire fikk så.

Tørre tårer, sorgen skjult, opprettholdt ytre, føle livet bli hult. Heller slik stor lykke, uvitende være, enn å kjenne mørket i seg tære. Stumt ens rop man fortier skal ikke høres, er ikke slik en sier

Et ønske om det som en gang var, fjerne rop, grave dypt etter svar. Gjenklang av gammel melodi, noe som er tapt, mimre gjemt sorti

Karen 2010

Slik Kom En Natt

Slik forsiktig morgenvind, bølgeskvulp, barnesang for trøblet sinn.

Stille vinter, mild vår, sommer i sitt gledeshyl høsten atter sår.

Mitt hjerte kjær, min sjel så nært, skritte stille blandt det livet har lært

Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.

Store stormer, lune hi, svalestup, og solfyllt sti.

Bølgebrus, med sjorens latter, regnets toner, føde jordens datter.

Ønske seg nuet, høste håpet, tilstede her og nå, samle hver dråpe.

Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.

Måne lille i natten stor, sterkt du lyser da solen for.

Ei en skygge av noe større, kun seg selv, og modig tørre.

Lyset atter på hell, skumring, løfte om kveld.

Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.

Karen, 2010

Tango for To

Med haukeblikk og sensitive sanser,
forenet til en, de heftig danser.

Erindring av vårt eldste minne,
flimrende de lar seg ublygt skinne.

I samtakt, de begge intenst lytter,
til en symbiose av hormonelle rytmer.

Uten fordomsfull uro, blottet, føle seg snygg,
Varme, ren tilfredshet, glinsende rygg.

Kåte som våren full av energi.
Beveger de seg til en urgammel melodi.

Rå villskap og vibrerende gåsehud.
Begges forlystelse i forløsende ljud.

Skamfull kåt, med raspende stemme.
Saftig friskt i minnet, kjensler de sent vil glemme.

Akt to, forventende, stillferdig begynner.
Bevegelser mot et creshendo de begge synger.

Begge med et ønske om evig lykke
Iføre seg symbiosens intense smykke.

Håpefullt at dette ingen ende vil ta
Bevege seg samlet, i en takt begge vil ha

Altfor kort tid har blitt tildelt dem
Sorgtungt vite at intet annet kan kalles hjem.

Taust spørsmål om hva neste dag vil sende
Intens innsikt om å ha funnet en sjelefrende.

Knugende never, vibrerende puls,
et desperat indre skrik
Igjen forene den tause melodi,
dette som føles så unikt.

Karen 5.8.07

Mors Angst

Med knyttede never og skjelvende røst, hun mot ham vendte, desperat etter trøst.

Øyne som en annen virkelighet så, angstfylt og redd, hva tenkte hun på?

Maktesløs hennes sorg han måtte beskue, fysisk føle den, hele hans vesen true.

Dypt fra sitt bryst hun lar sitt rop runge, nei dette kan ikke stemme, de var så unge.

De hadde alt å leve for, hele livet i vente, du lyver, var ikke det som hendte.

Så gjerne slike handlinger skulle vært ugjort, et liv så sart, kan røves så fort.

For en mor verden brått går i stå, aldri mer latter, ingen våte kyss å få.

Tynget av sorg, hun snur seg bort, bøyer seg ned, hvisker, hva har de gjort?

Ingen fler naive ord, eller bunnløs kjærlighet, evig savn som ei kan slukkes, hun vet.

Aldri aldri de solen igjen vil se, følge stjernen, plage katten, smile og le.

Aldri aldri de på ny vil skinne, synge med havet, små skatter finne.

Han står der hjelpesløs på siden og ser, vil rekke ut en hånd, gjøre mer.

Slik stor og fryktet sorg han kommer i møte, intet han kan si, kan ikke bøte.

Karen okt 2010

Ordløst Volum

I et ordløst volum han fylte rommet. Blikk så svart, og never tomme.

Forakten i en iskald dam mellom dem. Taust hun roper, vil flykte hjem.

Hans rygg truende og stram, skritter hardt fra døren og fram.

Usynlige knuter av bindende rep, beina som skjelver i angstens grep.

Hun ut vinduet kikker, intenst angsten stagger, før den bikker.

Redsel fersk i ansiktet lyser, mot et enslig punkt hun myser.

Mot henne han slag slenger, ikke første gang en kvinne han denger.

Med retten til å dømme, hun dømmes hardt. Hans makt, hans privilegie å ramme i fart.

I ham hun tenner en indre flamme, ordløst han spytter og slår, vil virkelig ramme.

Døv fra hennes hulk og hjelpeløse skrik, en mann er sjef, makten og loven, er ikke en kvinne lik.

En kvinne må holdes på plass og passes på, det har Mohammed sagt, koranen gjelder nå.

Hun eier ingen rett til å snakke og mene fritt, skal bare gjengi og tenke det taliban har gitt.

Skvetten Gasselle

En skvetten gasselle, med brystet bart, spinkel, arret redd, og så sart.

På desperat utkikk etter en fluktvei,trengt opp i et hjørne, vettskremt og lei.

Nedbrytende angstfylte øyeblikk. Ingen god start i livet hun fikk.

Desperat handling, uønsket forandring.

Stoff som dreper sletter alle spor,
Fjerne minner, vanskeligere enn man tror.

Hvor blir det av hjelpen, være definert til en sak. I hver en celle desperasjonen griper tak.

Fratatt makten over eget liv. Kan håpet fylles, finne sin egen giv?

En skvetten gasselle på marken spratt. Uvitende om at solen trygg var dratt.

Mykt mørke rovdyret er, intet skjul er trygt, alltid på vakt, angsten biter stygt.

Gjentatt ekko fra svunnen sorti. Ikke eie årsak, bare et simpelt; Fordi.

Ikke hvite hvorfor, ikke eie grunn. På kanten av et stup, uten bunn.

Fra tåken og regnet mørket oppstod, snek seg inn bakfra, mot Gassellen slo.

Livet griper hardt om halsen. Hva er vitsen, ønsker ikke denne valsen.

I repeterende redsel en seg speile, ingen utvei enn gjentagende feile.

Fri som fuglen fra buret brutt. En sprøyte en kniv et skudd, plutselig slutt.

K. I. 2010

Fars Angs

Han holdt henne i sin hånd så liten nett og vever. Der er enda mye han må lære om hva dette vesenet krever.

Så mye undring og nysgjerrighet rundt et ansikt lite, iltert og rødt, å betrakte henne for bestandig han aldri vil bli trøtt.

Brutalt kastet til denne verden, en reise verdig den modigste kar, nifst, overveldende, ufattelig og flott. Han har nå blitt far.

Det er så uvirkelig her hun ligger ved hans arm, holder om hans fingre, rolig, sovende, pulserende og varm.

Brått angsten i ham griper, kjenner indre flammer i ham brenne, hvem er han til å kalle seg far? Hva har han å tilby henne?

En dag der ute, møte verden hun må; kald, uvirkelig og hard. Den røver og brenner, uskylden fra alle barn den tar.

Å akk lille spire, skjerme deg han vil, aldri en fare du skal møte, din skygge han vil være og alle dine sorger han vil bøte.

Omsorg, trygghet, beskyttelse. Iver kan lett fare av sted med fedre så skremt de blir på vegne av sin lille spire, hele verden de gjerne vil bedre.

Karen 08

Datter

DATTER

En verden av alvor og skam,
aldri mer jeg skal skinne
Hvordan kan jeg noen gang bli tam,
vil mitt ønske om lek, bare bli et minne?

Trodde jeg var noe til kar,
brisket meg så modig,
Så ung! og hun kaller meg far?
Dette alvoret er blitt blodig.

Hvor er min lek og frihet blitt av?
Der var så mye som kunne få meg til å le.
Aldri før har min redsel vært så lav,
men alvoret i hvitøyet jeg nå må se.

Mitt ansvar helst vil glemmes
Jeg vil rope ut min redsel
I friheten jeg vil gjemmes
Hvor leder min ferdsel?

Mitt overmot var min hyrde,
plutselig er jeg far
Skremmende ble min byrde
famler panisk, etter svar

Hadde slik en fast og sikker klippe
Men hun er så sårbar og skjør
Nå min usikkerhet har fått meg til å vippe
Hele hennes liv, hviler på min bør.

Så mye mer der er å si
Hvor krysses våre veier?
Jeg har så mye jeg vil gi
ønsker henne inderlig, all seier

Over farefullskog og piskende hav
Ung, møter hun verden
Sammen kan vi takle den i sakte trav,
jeg vil følge henne på ferden

Stolt du ditt hode må heve.
Ingen skal få din spire knekke,
din uskyld urokkelig har skrevet
mot horisonten du vil deg strekke

Din frihet gjør mine hender klamme
Ingen kan si hva i morgen vil røpe
Din egen verden du vil danne,
Husk!, aldri aldri alene, du må løpe

Karen. 04/05??

Soper

I oss det runger; Vi må vi må
Dere kan meg ikke kue, jeg vil ikke la meg knekke.
Enhver sann mann vet dette.
Vil verden noensinne forstå?

Hans takhøyde så enormt mye rommer
Til å dømme Han ei har gitt oss makt,
var ikke til det formålet vi ble skapt
Taktfast dette spilles blant livets trommer.

Stolt og stram i blikket, fylt med energi
Med hver sin stav i hånd vi er satt til å hyrde.
Bak i våre fotspor mobben jager,stadig beredt til å myrde.
Mens vi trofast følger vår indre melodi

Du ungdom fyring lett, lytt og du kan lære.
Vår visdom kan skape redsel,
enda er det langt igjen på vår ferdsel.
Med bittersøt smak vår bør vi må bære.

Hvor går ferden, når verden føles så trang?
Hans rygg var så rak, og skrittene så lett,
likevel kjenner seg så trett?
Akk hvor ofte han har sett de andre bli så vrang.

Hans kropp mellom stadiet av mann & gutt.
Borte i hjørnet hvor veien skiller seg,
i skyggen av et fjell, sitter han, trist og lei,
Verden føles så stor, ønsker han en slutt?

Taktfast hissig mot ham de løper.
Rått parti, fryktsom arg stemme.
Dypt der inne han sin identitet vil gjemme
Med blod på tann, de ham brutalt døper.

Hurtig grunnløse, slagene rammer
De andre i lystbetont affekt roper;
”Hei du, lille gutt, hvor er du, din soper?”
Kjenner nevene på brystet strammer.

En stemme så kraftig i ham runger
Aldri om jeg noen sinne ville sunket så dypt.
”La meg være, dere imbesile småkryp.”
Lar brølet ramme, dypt fra sine lunger.

Djevelsk han roper med fryktsom stemme.
Føl den anger som i dere springer
Lytt til den stemme som i deres ringer; ”Meg vil dere aldri få temme”

I ham noen så klokt vil synge
Slik du er, vil du alltid være.
Det er dette som er din lære,
la ikke disse slag deg få tynge.

Karen 06

Munkenes Kamp

Verden må lytte til folkets stille røst
At juntaens handling fordømmes,
gir liten trøst.

Tam, tam taktfast på læret håndflaten slo,
Hennes skritt dunket takten mens de dro

Hvor er verdens stemme med hjelpende hånd
En bror er i nød, søker livgivende bånd

Alene, sviktet, innbitt de fortsatt kjemper sin kamp.
Makten skal ei seire, ja til frihet, slutt på overtramp

I teten marsjerende mer enn en munk.
Uten vansker de utslettes på et blunk.

Blottet for skjul, fremst, fullstendig åpen.
Religion på slep og tiggerbollen som våpen.

Barfot, tomhendt med troen som tolk.
Stødig og fredfullt de guider sitt folk.

Hardt og brutalt, kulene ingen forskjell så,
Maktens mål er utslettelse, ønsker å slå.

Luften så klam, vibrerende av sinte skrik
Høylydt protester, vil dette ende slik?

Alle så slitne, redde, eimen av frykt.
Massen løpende hit og dit, ikke et hjørne er trygt.

Lille modige spire, fremdeles i en kropp så ung.
Satte friheten på spill,gav ditt liv,for en sak så tung

En særdeles høy pris ditt offer bar.
Juntaen ingen nåde kjenner bare tar og tar.

En korrupt håndfull få, i regimets topp,
lytte de ei ønsker, selv når folket brøler stopp.

Makten de må oppgi,er ikke lengre deres bane.
Folket har talt! Høyt,de ønsker å heise sin røde fane

Fatt mot vesle folk,
vi skjønner så godt at dere er skremt
Husk at selv i verdens avkrok er dere ei glemt.

Karen 13.10.07

Dans Dans

I ditt liv lykken smiler og du deg spør..
Du eier glede, du eier sorg, ta imot kjærlighet du ei tørr?
Til deg selv du forteller; meg rekkes en gave for stor,
å slippe inn, omfavne, du aldri rakk før den for.

Dans, dans med meg i morgendugg og sommernatt.
Syng med meg, i bølgebrus og fuglevals
Dans, dans med meg i smilende vintersol på isen glatt
Syng med meg, i nattens lys og toner fra vår hals.

Over tundra og stille fjell, kom inn i min stue,
Spør meg stadig; hvordan slikt hell?
Det er deg blitt tildelt en gave, en skatt, du ydmyke frend,
Ingen avkrok for stille, kjærligheten aldri glemt en grend.

Dans, dans med meg i morgendugg og sommernatt.
Syng med meg, i bølgebrus og fuglevals
Dans, dans med meg i smilende vintersol på isen glatt
Syng med meg, i nattens lys og toner fra vår hals.

Stille vann, dype grunn, la meg bare sitte her en stund.
Det er dette jeg vil, det er her jeg hører til.
Vende min lykke til en svane, her binder jeg min fane
Ro i sinn, stødig blikk, min stemme så klar
Nå er vi to som deler verden vi har.

Føle seg så ydmyk, fått tildelt slik en skatt.
Veien der fremme er av ukjent karakter
Bestiges i medvind og motbør, vi nå tar fatt.
Harmoni og balanse så forsiktig vi ber.

Dans, dans med meg i morgendugg og sommernatt.
Syng med meg, i bølgebrus og fuglevals
Dans, dans med meg i smilende vintersol på isen glatt
Syng med meg, i nattens lys og toner fra vår hals.

Karen 2008

Karen Bloggen, hvor Karen blogger seg...

Ein Flue så Stor

Ingen kommentarer:

Real pleasure

Om meg

Bloggarkiv

Blue Mike

Heller Uvitende Være

Slik Kom En Natt

PianoPiano

Tango for To

Gutt And Vann

Mors Angst

Empty Reflection

Loud Silence

Barista

Hyllest DLK

Ekte Nytelse

Ordløst Volum

Selvportrett i Juli

Skvetten Gasselle

Purple Spot

Fars Angs

Red Dread

Datter

"Dust in the eye"

Soper

Mooor

Sol over Horga

Munkenes Kamp

Love is like a butterfly....

Dans Dans

Open up

Facebook Badge

Følgere