Datter

En verden av alvor og skam,
aldri mer jeg skal skinne
Hvordan kan jeg noen gang bli tam,
vil mitt ønske om lek, bare bli et minne?

Trodde jeg var noe til kar,
brisket meg så modig,
Så ung! og hun kaller meg far?
Dette alvoret er blitt blodig.

Hvor er min lek og frihet blitt av?
Der var så mye som kunne få meg til å le.
Aldri før har min redsel vært så lav
men alvoret i hvitøyet jeg nå må se.

Mitt ansvar helst vil glemmes
Jeg vil rope ut min redsel
I friheten jeg vil gjemmes
Hvor leder min ferdsel?

Mitt overmot var min hyrde,
plutselig er jeg far
Skremmende ble min byrde
famler panisk, etter svar

Hadde slik en fast og sikker klippe
Men hun er så sårbar og skjør
Nå min usikkerhet har fått meg til å vippe
Hele hennes liv, hviler på min bør.

Så mye mer der er å si
Hvor krysses våre veier?
Jeg har så mye jeg vil gi
ønsker henne inderlig, all seier

Over farefullskog og piskende hav
Ung, møter hun verden
Sammen kan vi takle den i sakte trav,
jeg vil følge henne på ferden

Stolt du ditt hode må heve.
Ingen skal få din spire knekke,
din uskyld urokkelig har skrevet
mot horisonten du vil deg strekke

Din frihet gjør mine hender klamme
Ingen kan si hva i morgen vil røpe
Din egen verden du vil danne,
Husk!, aldri aldri alene, du må løpe

Karen. 2004/05?