En verden av alvor og skam,
aldri mer jeg skal skinne
Hvordan kan jeg noen gang bli tam,
vil mitt ønske om lek, bare bli et minne?
Trodde jeg var noe til kar,
brisket meg så modig,
Så ung! og hun kaller meg far?
Dette alvoret er blitt blodig.
Hvor er min lek og frihet blitt av?
Der var så mye som kunne få meg til å le.
Aldri før har min redsel vært så lav
men alvoret i hvitøyet jeg nå må se.
Mitt ansvar helst vil glemmes
Jeg vil rope ut min redsel
I friheten jeg vil gjemmes
Hvor leder min ferdsel?
Mitt overmot var min hyrde,
plutselig er jeg far
Skremmende ble min byrde
famler panisk, etter svar
Hadde slik en fast og sikker klippe
Men hun er så sårbar og skjør
Nå min usikkerhet har fått meg til å vippe
Hele hennes liv, hviler på min bør.
Så mye mer der er å si
Hvor krysses våre veier?
Jeg har så mye jeg vil gi
ønsker henne inderlig, all seier
Over farefullskog og piskende hav
Ung, møter hun verden
Sammen kan vi takle den i sakte trav,
jeg vil følge henne på ferden
Stolt du ditt hode må heve.
Ingen skal få din spire knekke,
din uskyld urokkelig har skrevet
mot horisonten du vil deg strekke
Din frihet gjør mine hender klamme
Ingen kan si hva i morgen vil røpe
Din egen verden du vil danne,
Husk!, aldri aldri alene, du må løpe
Karen. 2004/05?
Rødstrupelille
Vesle rødstrupe mot meg tripper,
Urørlig og stille på stolen sitter.
Frimodig bruse seg møter blikket,
mens lystig på hodet nikke
Sommer lister seg avgårde, høsten kommer nå,
kalde kvelder lange netter for fugler små.
Nipper i matfatet bare hun kan se.
forsiktig hun flyr stilt av sted
Våren tilhører kvitring og fuglesang
Velkommen skal du være til neste gang
Karen aug 2011
Ein Flue så Stor
(ikke spes. bra skrevet!..)
Ein flue med øyene så stor,
hadde siktet seg inn på ho mor.
Han surra og svevde rundt hennar hode
ho hylte og skreik, ropte på Frode
Veiva med armane og flua for.
Ka det e du ber deg for han spurte
støkke i åkke alle, oppgitt sukke.
Såg du ikkje det digre beiste,
like før eg ho i andletet kleiste
Men ein kan ikkje gjera så møkje meir,
ein flue e ein flue, det vil komma fleir
Det støkk i ho då han kjem tilbake,
nei dette gjeng ikkje, meir drama eg må skape.
eg må flytte meg, hissig og raud toppen ho reise seg.
K.aug. 2011
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
