Med knyttede never og skjelvende røst,
hun mot ham vendte, desperat etter trøst
Øyne som en annen virkelighet så,
angstfylt og redd, hva tenkte hun på?
Maktesløs hennes sorg han måtte beskue,
fysisk føle den, hele hans vesen true.
Dypt fra sitt bryst hun lar sitt rop runge,
nei dette kan ikke stemme, de var så unge.
De hadde alt å leve for, hele livet i vente,
du lyver, er ikke det som hendte.
Så gjerne slike handlinger skulle vært ugjort,
et liv så sart, kan røves så fort.
For en mor verden brått går i stå,
aldri mer latter, ingen våte kyss å få.
Tynget av sorg, hun snur seg bort,
bøyer seg ned, hvisker, hva har de gjort?
Ingen fler naive ord, eller bunnløs kjærlighet,
evig savn som ei kan slukkes, hun vet.
Aldri aldri de solen igjen vil se,
føle stjernen, plage katten, smile og le.
Aldri aldri de på ny vil skinne,
synge med havet, små skatter finne.
Han står der hjelpesløs på siden og ser,
vil rekke ut en hånd, gjøre mer.
Slik stor og fryktet sorg han kommer i møte,
intet han kan si, kan ikke bøte.
Karen okt-2010
Skvetten Gaselle
En skvetten gasselle, med brystet bart,
spinkel, arret redd, så sart.
På desperat utkikk etter en fluktvei,
trengt opp i et hjørne, vettskremt og lei.
Nedbrytende angstfylte øyeblikk
Ingen god start i livet hun fikk.
Desperat handling, uønsket forandring.
Stoff som dreper sletter alle spor,
Fjerne minner, vanskeligere enn man tror.
Hvor blir det av hjelpen, være definert til en sak.
I hver en celle desperasjonen griper tak
Fratatt makten over eget liv
Kan håpet fylles, finne sin egen giv?
En skvetten gasselle på marken spratt
Uvitende om at solen trygg var dratt
Mykt mørke rovdyret er, intet skjul er trygt,
alltid på vakt, angsten biter stygt.
Gjentatt ekko fra svunnen sorti,
Ikke eie årsak, bare et simpelt; Fordi.
Ikke hvite hvorfor, ikke eie grunn
På kanten av et stup, uten bunn
Fra tåken og regnet mørket oppstod,
snek seg inn bakfra, mot Gassellen slo
Livet griper hardt om halsen
Hva er vitsen, ønsker ikke denne valsen.
I repeterende redsel en seg speile
ingen utvei enn gjentagende feile
Fri som fuglen fra buret brutt
en sprøyte en kniv et skudd, plutselig slutt.
Karen Aug 2010
spinkel, arret redd, så sart.
På desperat utkikk etter en fluktvei,
trengt opp i et hjørne, vettskremt og lei.
Nedbrytende angstfylte øyeblikk
Ingen god start i livet hun fikk.
Desperat handling, uønsket forandring.
Stoff som dreper sletter alle spor,
Fjerne minner, vanskeligere enn man tror.
Hvor blir det av hjelpen, være definert til en sak.
I hver en celle desperasjonen griper tak
Fratatt makten over eget liv
Kan håpet fylles, finne sin egen giv?
En skvetten gasselle på marken spratt
Uvitende om at solen trygg var dratt
Mykt mørke rovdyret er, intet skjul er trygt,
alltid på vakt, angsten biter stygt.
Gjentatt ekko fra svunnen sorti,
Ikke eie årsak, bare et simpelt; Fordi.
Ikke hvite hvorfor, ikke eie grunn
På kanten av et stup, uten bunn
Fra tåken og regnet mørket oppstod,
snek seg inn bakfra, mot Gassellen slo
Livet griper hardt om halsen
Hva er vitsen, ønsker ikke denne valsen.
I repeterende redsel en seg speile
ingen utvei enn gjentagende feile
Fri som fuglen fra buret brutt
en sprøyte en kniv et skudd, plutselig slutt.
Karen Aug 2010
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
