Heller Uvitende Være

Stille vinter, mild vår, sommer i sitt gledeshyl høsten atter sår.
Skodde som ligger en vinterkveld, varsel at dagen kom på hell

Vente på det som livet skal bringe, når vil lykkens klokker ringe?
Blant alle andre en er gjemt, i dvale fra livet, føle seg glemt.
I en løgn sannheten hviler, åpenbaringen du sterkt betviler.

En tomhet stor som bare tar og tar, urolig ekko i ropet drar.
Ensomhet kan føles som en venn, men i livets timer hvem står igjen?
Smøg seg ubedt inn kom så stilt på tå, Savnet; sin spire fikk så.

Tørre tårer, sorgen skjult, opprettholdt ytre, føle livet bli hult.
Heller slik stor lykke, uvitende være, enn å kjenne mørket i seg skjære.
Stumt ens rop man fortier skal ikke høres, er ikke slik en sier

Et ønske om det som en gang var, fjerne rop, grave dypt etter svar.
Gjenklang av gammel melodi, noe som er tapt, mimre gjemt sorti

Karen juni 2010