TALIBAN

I et ordløst volum han fylte rommet.
Blikk så svart, og never tomme.
Forakten i en iskald dam mellom dem.
taust hun roper, vil flykte hjem

Hans rygg truende og stram
skritter hardt fra døren og fram
usynlige knuter av bindende rep
beina som skjelver i angstens grep

Hun ut vinduet kikker,
intenst angsten stagger før den bikker
Redsel fersk i ansiktet lyser
mot et enslig punkt hun myser.

Mot henne han slag slenger
ikke første gang en kvinne han denger.
Med retten til å dømme hun dømmes hardt
Hans makt, hans privilegie å ramme i fart

I ham hun tenner en indre flamme
ordløst han spytter og slår, vil virkelig ramme
Døv fra hennes hulk og hjelpeløse skrik
en mann er sjef, makten og loven, er ikke en kvinne lik.

En kvinne må holdes på plass og passes på
"Det har Mohammed sagt, koranen gjelder nå."
Hun eier ingen rett til å snakke og mene fritt,
skal bare gjengi og tenke det taliban har gitt

Karen des. 2010