Et langstrakt stolt lite land så smalt,Neptuns vrede atter en gang har talt.
Hysteri,frykt og rystelser en natt,forutsigbar trygghet har dratt.
Lamslåtte i sjokk fra fjell de vender,uten tak eller ly, med bare hender.
Skrekken kalde gys i margen bringer,hører klokkene i det fjerne ringer.
Borte er slik som en kjenner noe, Hvor skal øyet hvile, og sjelen roe?
Katastrofe så langt øyet kan skue,angst, mørke og ødeleggelser alle vil true.
Ser sitt samfunn ødelagt, i ruiner ligge, hvor kan en snu seg for igjen tryggheten rigge?
Ubegripelig, ufattelig landskap de nå må temme. Det som en gang var, er tapt, vil aldri glemme
Sammen kjempe, knytte sterke bånd, i avmaktens skygge, hånd i hånd.
Dette er ikke slutten, ikke vår siste ferd vi skal mot oppreisning heve våre sverd.
Kjempende til siste dråpe om vi må, igjen vi vil oss reise, igjen stolt vi skal stå.
Føle tyngden av spaden, og fremtiden på skuldrene hvile.
Det er dette som er deres land, deres sjel; VI er Chile!
Karen, feb 2010
Heller Uvitende Være
Stille vinter, mild vår, sommer i sitt gledeshyl høsten atter sår.
Skodde som ligger en vinterkveld, varsel at dagen kom på hell
Vente på det som livet skal bringe, når vil lykkens klokker ringe?
Blant alle andre en er gjemt, i dvale fra livet, føle seg glemt.
I en løgn sannheten hviler, åpenbaringen du sterkt betviler.
En tomhet stor som bare tar og tar, urolig ekko i ropet drar.
Ensomhet kan føles som en venn, men i livets timer hvem står igjen?
Smøg seg ubedt inn kom så stilt på tå, Savnet; sin spire fikk så.
Tørre tårer, sorgen skjult, opprettholdt ytre, føle livet bli hult.
Heller slik stor lykke, uvitende være, enn å kjenne mørket i seg skjære.
Stumt ens rop man fortier skal ikke høres, er ikke slik en sier
Et ønske om det som en gang var, fjerne rop, grave dypt etter svar.
Gjenklang av gammel melodi, noe som er tapt, mimre gjemt sorti
Karen juni 2010
Skodde som ligger en vinterkveld, varsel at dagen kom på hell
Vente på det som livet skal bringe, når vil lykkens klokker ringe?
Blant alle andre en er gjemt, i dvale fra livet, føle seg glemt.
I en løgn sannheten hviler, åpenbaringen du sterkt betviler.
En tomhet stor som bare tar og tar, urolig ekko i ropet drar.
Ensomhet kan føles som en venn, men i livets timer hvem står igjen?
Smøg seg ubedt inn kom så stilt på tå, Savnet; sin spire fikk så.
Tørre tårer, sorgen skjult, opprettholdt ytre, føle livet bli hult.
Heller slik stor lykke, uvitende være, enn å kjenne mørket i seg skjære.
Stumt ens rop man fortier skal ikke høres, er ikke slik en sier
Et ønske om det som en gang var, fjerne rop, grave dypt etter svar.
Gjenklang av gammel melodi, noe som er tapt, mimre gjemt sorti
Karen juni 2010
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
