
Solglimt etter kjent velbehag, står de der statlige på rad.
En lille side for fri utfoldelse, og ren nytelse. Bilder, tanker & noen tekster i regi av meg. Alle innspill mottaes med takk...... Kollonnen til høyre inneholder tekster uavhengig av dato,eller når de ble lagt til. Mens i kollonnen til venstre er det siste jeg har skrevet i bloggen.
Songbird of mine, have you heard? The world is abrupt, the balance been disturbed.
Lend me your wisdom, colour my light. Dance with my shadow, two souls so tight.
Hear me now, I’m no longer asleep; I’ve known salvation It didn’t come cheep.
The day turns to night, sun fades away. Losing the path, nowhere to stay.
So many pieces hidden tight and deep, how can I see above, ever becoming complete?
Dry tears with frost, silence in the scream, sorrow is a bitch, bottomless it seem.
Karen, ca 2011
You may bring the cold side, You may try to make me freeze, and take away all the warmth.
But don’t ever tell me to leave my sun. Don’t ever!
You may hit me. You may spit on me, and leave me broken.
But don’t ever silence my voice, Don’t ever!
You may call, stop my tone, and wipe out my lyrics. You may howl, and scream.
But don’t ever, erase my song. Don’t ever!
You may make me slip, and loosen my grip. You may push me down and take my will
But don’t ever tighten my freedom. Don’t ever!
You may hold my hands, take my shoes away. Burn my path and smoke my air.
But don’t ever take away my wind. Don’t ever!
I’m yours, in spirit and head, your front and other side.
I’m your shadow, your needed sun. I’m at your step, and around your smell.
I’m the echo of your voice, the tone in your call. I am!
Shout and I will answer, scream and I will hear. I will!
Sing and I shall play the melody, cry and I will capture the mist.
I will carry you on my back, I will walk when you are tired, and I will give you my blood.
I wil!
K. 06

You once loved and dated a Troll,
she found a German and ate him whole.
Kept it a secret, to you she didn't tell.
When it got out, so hard you fell.
Unsecure, at her mountain she sit,
keeping you waiting, bit by bit.
Can't say yes, can't say no,
does she even love you so?
------
Unconditionally you gave of your heart,
blinded of this "light," right from the start.
Maybe love isn't enough,
when you mix it with other bad stuff?
Stabbed in the back, stumbling around,
this love story of you, how does it sound?
------
Betrayal can't be swallowed whole,
once you tried that, it feeds on your soul.
Perfect love doesn't come in a jar.
You grew it on the way,
harvesting from the star.
It was all so tender and sugar sweet.
When did you sign up for this bad treat?
Listen to your voice, we all have a choice.
You get to choose, and she might lose.
What should you accept, what should you toss away?
When do you say leave me?
When ask her to stay?
------
Once; she song, and played your melody,
suddenly she break loose, wanted to be free.
She played you, on a strangers ground.
With different love song, to a different sound.
She turned you her back, didn't stay.
When did her love and respect flew away?
------
Make it right, or make it wrong,
without trustworthy freedom,
you don't have a song.
How shall you heal, how can you mend?
Walk your own path, mix up your own blend.
So many questions, so much doubt.
Feeling like garbage, frustrated, longing to shout.
------
Sorrow is a bitch, leaves everyone ajar,
fragile, open, attack all the way from the star.
Find your path where the current's drift,
before you know it, your spirit will lift.
Trust that your sun does exist out there
Brighter and warmer, you don't have to fear.
We all search for the sun, moon and star,
sometimes near,
sometimes one most go far.
Stille vinter, mild vår, sommer i sitt gledeshyl høsten atter sår. Skodde som ligger en vinterkveld, varsel at dagen kom på hell.
Et ønske om det som en gang var, fjerne rop, grave dypt etter svar. Gjenklang av gammel melodi, noe som er tapt, mimre gjemt sorti
Slik forsiktig morgenvind, bølgeskvulp, barnesang for trøblet sinn.
Stille vinter, mild vår, sommer i sitt gledeshyl høsten atter sår.
Mitt hjerte kjær, min sjel så nært, skritte stille blandt det livet har lært
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Store stormer, lune hi, svalestup, og solfyllt sti.
Bølgebrus, med sjorens latter, regnets toner, føde jordens datter.
Ønske seg nuet, høste håpet, tilstede her og nå, samle hver dråpe.
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Måne lille i natten stor, sterkt du lyser da solen for.
Ei en skygge av noe større, kun seg selv, og modig tørre.
Lyset atter på hell, skumring, løfte om kveld.
Ubedt og stille, slik kom en natt, snikende var dagen tatt.
Karen, 2010
Med knyttede never og skjelvende røst, hun mot ham vendte, desperat etter trøst.
Øyne som en annen virkelighet så, angstfylt og redd, hva tenkte hun på?
Maktesløs hennes sorg han måtte beskue, fysisk føle den, hele hans vesen true.
Dypt fra sitt bryst hun lar sitt rop runge, nei dette kan ikke stemme, de var så unge.
De hadde alt å leve for, hele livet i vente, du lyver, var ikke det som hendte.
Så gjerne slike handlinger skulle vært ugjort, et liv så sart, kan røves så fort.
For en mor verden brått går i stå, aldri mer latter, ingen våte kyss å få.
Tynget av sorg, hun snur seg bort, bøyer seg ned, hvisker, hva har de gjort?
Ingen fler naive ord, eller bunnløs kjærlighet, evig savn som ei kan slukkes, hun vet.
Aldri aldri de solen igjen vil se, følge stjernen, plage katten, smile og le.
Aldri aldri de på ny vil skinne, synge med havet, små skatter finne.
Han står der hjelpesløs på siden og ser, vil rekke ut en hånd, gjøre mer.
Slik stor og fryktet sorg han kommer i møte, intet han kan si, kan ikke bøte.
Karen okt 2010
The car went to fast the road was wet,
flew of the ground , not even could yet.
Inside her kids out loudly scream,
this was real, not a dream.
The fire so warm she had to yield,
alone by the woods, left on a field
Silence struck, loud as hell!
they where no more, instant she could tell
She shuttered her heart, couldn't see,
blinded in tears how could this be?
Unbearable grief, unbelievable pain.
Her life no longer worth it,
noting more to gain.
Solen titter langsomt inn
Farger lyset, varmer kaffen min
Et lite blad på toppen flyter
forsiktig glede, smaken en nyter
Karen, 08
I et ordløst volum han fylte rommet. Blikk så svart, og never tomme.
Forakten i en iskald dam mellom dem. Taust hun roper, vil flykte hjem.
Hans rygg truende og stram, skritter hardt fra døren og fram.
Usynlige knuter av bindende rep, beina som skjelver i angstens grep.
Hun ut vinduet kikker, intenst angsten stagger, før den bikker.
Redsel fersk i ansiktet lyser, mot et enslig punkt hun myser.
Mot henne han slag slenger, ikke første gang en kvinne han denger.
Med retten til å dømme, hun dømmes hardt. Hans makt, hans privilegie å ramme i fart.
I ham hun tenner en indre flamme, ordløst han spytter og slår, vil virkelig ramme.
Døv fra hennes hulk og hjelpeløse skrik, en mann er sjef, makten og loven, er ikke en kvinne lik.
En kvinne må holdes på plass og passes på, det har Mohammed sagt, koranen gjelder nå.
Hun eier ingen rett til å snakke og mene fritt, skal bare gjengi og tenke det taliban har gitt.
En skvetten gasselle, med brystet bart, spinkel, arret redd, og så sart.
På desperat utkikk etter en fluktvei,trengt opp i et hjørne, vettskremt og lei.
Nedbrytende angstfylte øyeblikk. Ingen god start i livet hun fikk.
Desperat handling, uønsket forandring.
Stoff som dreper sletter alle spor,
Fjerne minner, vanskeligere enn man tror.
Hvor blir det av hjelpen, være definert til en sak. I hver en celle desperasjonen griper tak.
Fratatt makten over eget liv. Kan håpet fylles, finne sin egen giv?
En skvetten gasselle på marken spratt. Uvitende om at solen trygg var dratt.
Mykt mørke rovdyret er, intet skjul er trygt, alltid på vakt, angsten biter stygt.
Gjentatt ekko fra svunnen sorti. Ikke eie årsak, bare et simpelt; Fordi.
Ikke hvite hvorfor, ikke eie grunn. På kanten av et stup, uten bunn.
Fra tåken og regnet mørket oppstod, snek seg inn bakfra, mot Gassellen slo.
Livet griper hardt om halsen. Hva er vitsen, ønsker ikke denne valsen.
I repeterende redsel en seg speile, ingen utvei enn gjentagende feile.
Fri som fuglen fra buret brutt. En sprøyte en kniv et skudd, plutselig slutt.
K. I. 2010
Han holdt henne i sin hånd så liten nett og vever. Der er enda mye han må lære om hva dette vesenet krever.
Så mye undring og nysgjerrighet rundt et ansikt lite, iltert og rødt, å betrakte henne for bestandig han aldri vil bli trøtt.
Brutalt kastet til denne verden, en reise verdig den modigste kar, nifst, overveldende, ufattelig og flott. Han har nå blitt far.
Det er så uvirkelig her hun ligger ved hans arm, holder om hans fingre, rolig, sovende, pulserende og varm.
Brått angsten i ham griper, kjenner indre flammer i ham brenne, hvem er han til å kalle seg far? Hva har han å tilby henne?
En dag der ute, møte verden hun må; kald, uvirkelig og hard. Den røver og brenner, uskylden fra alle barn den tar.
Å akk lille spire, skjerme deg han vil, aldri en fare du skal møte, din skygge han vil være og alle dine sorger han vil bøte.
Omsorg, trygghet, beskyttelse. Iver kan lett fare av sted med fedre så skremt de blir på vegne av sin lille spire, hele verden de gjerne vil bedre.
Karen 08