Vær ved min side, jeg vil ha deg nær, alltid i mine tanker, mitt hjerte kjær.
Slik ubeskrivelig smerte, hard og brutal, river og sliter oss mot "guds-sal".
Urolig ekko i ropet drar, uklart det runger, ei lengre far.
Sorgen så fysisk en kan ikke gå, ingenting trøster, hva tenkte hun på?
Slike unge tanker kommer så fort, før man får blunket, er røvet bort.
Høyt du er priset, tapte er stort, hadde du bare latt oss hjelpe, vi skulle ha tort.
Du ville så gjerne over vannet sveve, løsnet grepet, orket ikke leve.
Vi vet du var modig du kjempet så hardt, mot tanker så mørke slikt ungt liv så sart.
Sorgfullt vi roper ut i tåken grå, elskede kjære, hvor er du nå?
Du skulle fått solskinn og mot gleder sett frem, nå står vi på bar bakke, bare minner igjen.
Karen nov-11
